Glomma er mest kjent som Norges lengste elv med sine 611 km. I de øvre delene er den en ypperlig elv for ørret og harr. Naboene i øst setter særlig pris på dette. Mens nordmenn blir skremt av harren, verdsetter svenskene denne spreke strømfisken høyt. Og enhver fluefisker er takknemlig for at Gud også skapte harren...


Denne ørreten på 1,2 kg valgte en vårflue-imitasjon, str 14.

I Norge har vi flere kjente storørret-stammer. Hunderørreten er kanskje den mest omtalte, men også Vorma huser storørret. Mistra som renner ut i Storsjøen i Rendalen er et annet eksempel. Felles for de alle er at de er tilknyttet store innsjøer. I Mistra mener enkelte at fisken vandrer opp i elva nærmest på et slags sommerbeite. Mindre kjent er kanskje storørreten i Glomma. Stammen har nok ikke like mange eksemplarer av storørret som de nevnte stedene, men de finnes, og det tas noen rugger hvert år, særlig på  vårparten. Det særegne med Glomma-ørreten er at denne er stasjonær i elva året rundt. Annetsteds er det gjerne sjøene som gjør fiskene store.


Våren 1999 ble denne 7,3 kilos ørreten tatt sør for Tynset, og gav mange oppslag i lokalpressen.

Jeg har laget en bildemontasje med flere avisbilder fra fiske i Glomma.  Hovedoppslag, ingress og det innfelte bildet til venstre er hentet fra Østlendingen. Det midtre innfelte bilde kommer fra Arbeidets Rett. Bildene er brukt med tillatelse fra de nevnte redaksjoner.

Det er en spesiell adferd du bør være på vakt på når det gjelder storørret i elv. Flere ganger har jeg opplevd store plask like ved bredden. Kikker man ned i vannet vil man få øye på småfisk, enten yngel eller ørkyte. Mange regner nok med det er gjedda som holder på, men det er en viktig forskjell. Gjedda lurer som regel i sivet, og skyter ut når fisk kommer intetanende forbi. Dette gir ofte plask inne i sivet. Men det plasket du bør være på vakt mot, er når plasket skjer på djupere vann, kanskje uten siv i det hele tatt. En plass jeg har opplevd dette fenomenet, er inne i en liten vik i elva. Her er det såpass strøm at det er sparsomt med siv. Bredden er forholdsvis bratt, og elva er brådjup. Det er på dette stedet den virkelig store fiskespisende ørreten jager småfisk. Gjedda er på post og jakter, mens ørreten jager. Den starter på djupt vann, jager småfisken mot elvebredden. Her blir det noe grunnere. Idet stimen når fram til  elvebredden, har den ikke noe annet valg enn å prøve å unnslippe ørreten ved å stige mot overflaten tilbake over hodet på den jagende ørreten. Det er da den slår til. På det mest sårbare tidspunktet, idet småfisken ikke vet hvor den skal gjøre av seg, grafser den i seg. Dette kan gi plask bare halvfeite nordmenn på charter-tur i Syden kan gjøre etter. Ikke rart Rapala er en populær wobbler. Men streamere er også en fin ting. For de som ønsker å lese mer om fenomenet, få tak i Thompsons artikler om storørreten i Vorma. Og enda morsommere, ørreten jeg har sett sporden på i overflaten, svømmer fortsatt i elva.


Anders Gillund med to pene ørreter.

På et foredrag om fluefiske etter storørret i Bardu-elva, hvis navn på foredragsholder jeg dessverre ikke husker, kom en interessant teori. Bardu-elva ligner mye på de øvre delene av Glomma. Begge steder går elva i fjell -eller høytliggende landskap. Elvenes typografi veksler mellom stryk og kulper, med en del rolige partier innimellom. Også her vil jeg nevne våren som en yndet årstid for fiskere.

Han mente å ha sett et mønster i elva. For i den klassiske ørret-kulpen holdt de store fiskene seg på ulike plasser til ulike årstider. Om våren da det fortsatt kunne ligge isflak langs bredden, mente han fisken stod langt opp i kulpen. Like nedenfor stryket, der vannet blir roligere. Midtsommers, når vannet er varmt, befinner storørreten seg på det djupeste midt i kulpen. Og på sensommeren trekker den gjerne lenger ned mot brekket, slik sjøørreten gjerne står. Det er nok som i naturen forøvrig, de sterkeste og største eksemplarene som velger sin standplass først. Det kan hende at temperatur, mattilgang eller andre faktorer gjør at ørreten finner de beste standplassene til å være forskjellige steder, alt etter når på året det er. F.eks på våren varmes vannet raskest i de grunne, åpne strykene mellom kulpene. Dette gir nok større insektsaktivitet her enn andre steder i elva, og derfor står ørreten nedenfor og bare plukker. Som kjent kan steinfluer klekke svært tidlig, enkelte ganger kravler de opp iskanten i råka. Er øvre deler av kulpen åpen, kan faktisk fluefiske gi gode fangster tidlig på året. Et eksempel er nymfefisket som bedrives i Ransaråen i Sverige. De største eksemplarene blir visstnok tatt så tidlig som februar/mars. På flue!

Etter det jeg har drevet med fiske selv, er jeg ikke fremmed for at denne teorien kan ha noe for seg. Det kan være nyttig ha dette adferdsmønsteret i hodet når man velger sine plasser å fiske fra. Kanskje aller helst for det tidlige vårfiske med nymfer. Mange er historiene om eventyrlig fiske med Montana-nymfa innimellom isflakene.

Glomma inneholder ikke mye ørret, men stor ørret. Det er noen timer bak hver ørret. Som kjent finnes to typer ørret. Stor ørret og storørret. Glomma er stedet for dem begge. For å få de førstnevnte er det rikelig muligheter fra Tynset til Rørostraktene. For den siste og kanskje vanskeligste typen fisk, er de stilleflytende områdene fra Tynset og nedover det beste jaktområdet. Men dette er vanskelig. Det blir ofte sagt at 90 % av fisken står på 10 % av elva. Jeg vil si at storørreten utgjør 1 % av fisken og står på 1 % av 10-prosenten! Tok du den?
Lese elva er derfor viktig, men det er et eget kapitel for seg?


Prøv Glomma-ørreten neste sommer!

Mens man venter på den store ørreten får man dra opp harr, men ofte i form av stor harr. Jeg pleier å si at det går 20 harr på en ørret. Dette er selvsagt altfor generelt sagt, i de øvre delene av Glomma i Tynset kommune er ørretbestanden god, lengre ned er anslaget positivt i favør ørreten.
Men harr på flue er ikke å forakte. Ikke noe annet fluefiske gir mer action enn harrfiske. Og skal ikke harren ha tørrflue er det fordi den stanger i isen!
I tillegg nevner jeg siken. For fluefiskeren er den en virkelig utfordrer. Han er nemlig ikke så lett å lure, særlig ikke når den er i 1-2 kilos-klassen. Jeg gir et råd. Gi et seint, men bestemt tilslag når den tar flua. Den super i seg flua og er svært løs ytterst i kjeften. Man er egentlig ikke sikker før man har kroket i magesekken!

Fisket i Glomma gir med andre ord et svært allsidig fiske. Artene man kan få er ørret, røye, harr, sik, gjedde og lake. Det gir en ekstra spenning under kjøring av fisk når man ikke vet hva slags fisk man har i andre enden av snøret.

til hovedsiden


Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.



-


Relaterte artikler fra Østerdalen



Tilpasset søk


Annonse

Annonse
Annonse