Broderen og jeg på vei inn i eventyrlandet Foto: Christian Tørriseng


Vi skulle begge i bryllup i Finnmark - og snek oss foran resten av slekt og brudefolk for å få til noen dager på de endeløse viddene. Akkurat hvor vi skulle dra var enda et åpent spørsmål under den fantastiske bilturen nordover. Vi stoppet i Alta. Her ble det tid til kartinnkjøp og de siste rester av utstyr. Etter noen dypdykk på kjøpesenteret og en kort rådslaging ble målet utpekt: Kildene til Stabburselva. På kartet lyste selve elva passe bred - og de blå flekkene var ikke til å unngå. Det nærmet seg kveld og i bilen steg spenningen mot ankomst Sennalandet...


Vi er igang - og siger forbi de første vassdragene

Været viste seg fra en gavmild side. Vi kunne traske i varm sommerbris over lettgåtte vidder. Fiskestengene kom raskt frem - kameraet like så. Det ble etterhvert sen kveld. Måne i øst - sol i vest. Sjelden kombinasjon vi satte stor pris på. Myggen så vi ikke snurten til - vinden fra sørøst priste vi med glede i hvert et fiber...


Nattfiske midt mellom måne og sol

Vi hadde med vilje drevet lite research i forkant. Var nesten helt uvisse om fiskebestand både når det gjaldt størrelse og vekt. Men kunne vagt gjenkjenne noen navn som kartene bød på. Uvissheten ga stor spenning foran hvert vann. Er det fisk her - og hvilken størrelse? En av de siste hemmeligheter vi som fjellvandrere kan nyte. Nesten alt annet finnes det kartlagte beskrivelser av. Heldigvis er både fisk, vilt og bær i stadig endring. Slikt går ikke an å kartlegge presist og varig.


Fiskens kvalitet kan man ikke klage på i disse deler av Finnmark

De fleste ivrige fiskere har et eget system for vannenes fiskebestand. Broderen er intet unntak: Han kjenner det på hvordan hårene reiser seg idet han nærmer seg. Og hvordan dybdeforholdene er - eller hvordan vegetasjon og steiner fremstår. Sikrere tegn er nok vak, fisk i bekkene eller om lom holder til i vannet. Fisken er gjerne grovere når det ikke vaker stadig vekk. Dette gjelder kanskje særlig ørreten da røya gjerne stimvaker med fisk av ulik størrelse.

Dette er relativt flate vidder - stor fordel når trasking er formålet, men verre med tanke på fisket. De flate viddene gjør nemlig at de fleste vann er langgrunne. I varme perioder står gjerne fisken dypere og da kan selv store vann gi problemer ift å finne gode fiskesteder fra vannkanten. Selv mange av vannene som på kart eller på avstand ser ut til å ha en bratt kant ned mot vannet vil ved nærmere øyesyn vise seg å være langgrunne. Dermed kan kveld og nattfiske være sikrere perioder for å komme på kastehold.


Den ensomme vandrers trofaste følgesvenn - Heiloen er tallrik her i Finnmark

Fugleliv er det nok av. Mange arter trekker nettopp opp hit til vidda for å hekke. De hektiske sommermånedene med horder av insekter gir føde til både de og fisken. Men rypehøsten så ikke alt for lovende ut selv om rapporter fra andre hold har vært positive for sesongen 2010/2011. Imidlertid var det svært mye annet liv her. Lomen var tallrik - og det mest eksotiske ble en kongeørn som passerte rett over oss idet vi krysset vidda. Begge ble så overrasket at vi ikke rakk mer en skyggebilder av kongen i flukt.


Magien i midnattsola gir oss stadig nye motiv idet tåka leker gjemsel med sol og horisonter

Vel inne i de salige områdene var første dose tørrmat fordøyd - vi skulle til å koke oss frokostkaffe. Begge satt lenge og ventet på at den andre skulle hoste opp kokekar fra sekken. Litt etter var det full diskusjon om hvem som var ansvarlig. I ettertid viste det seg kokekarene stod igjen hos broderen. Gode råd var dyre - Roger McGyver dro opp en boks picnicskinke som ble tømt og vips var et lite kokekar på plass. Humøret steg igjen og kaffetørste ganer kunne jage hodepinen med glovarm drikke.


Roger fant en god vei ut av elendigheten med manglende kokekar


Fantastisk sommerkveld som bare ble bedre da vind løyet og gruppene med vakende røye seg stadig nærmere land


Her er det bare å vente på at røyevakene skal sige nærmere land

Kunne villmarksgudene vært mer gavmilde enn i disse sene nattetimer? Ute på vannet seg lomen rundt i trygg avstand. Stimene med røye kom og gikk med ivrige vak. Når de kom ved land kunne vi først se hodet idet fisken snappet til seg mat i vannflaten. Deretter rullet hele ryggen og finnene i vannflaten. Var de nære nok kunne man bare slenge en kobber- og rødfarget Favoritt-sluk på 18 gram med en markkrok hengende 20 cm etter. Og vips der hugg det til. Denne kvelden var det fisk mellom hekto - kilo størrelse i aksjon. Eventyrlig...


Vår vakreste fjellfisk er en opplevelse her nord


Turens minste - tatt med harving inne ved land (Harving er å dra markkrok i overflaten inne ved land)

Ørret og røye varierer i antall og størrelse i vannene her inne. Mange har nok begge tilstede - enkelte er rene røyevann. Noen ble vi aldri klok på. Akkurat slik det skal være. Inne ved Stabburselva blir ørreten mer dominerende. Både i elva og de vann den henter sine kilder.


Fisk ble det nok av. Mye røye lenger vest - ørret rundt Stabburselva

Man kunne skrevet mye om fisket - om viddene. Vi oppfordrer deg til å utforske vidda på egen hånd. Hvem vet hvor mange fjellsomre som kommer. Myggen er her - men er du forberedt gjør den lite skade. Eventyret venter...


Deler av fangsten ble delt med slekt etter endt tur.

til hovedsiden


Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.



-


Annet stoff fra Finnmark



Tilpasset søk


Annonse

Annonse
Annonse